steinhest Ute i havet lå det en øy. Den var så forblåst at nesten ingen ting kunne klamre seg fast der. Men på midten vokste ett slags kratt, trøstig og skjevt. Det var ingen som torde dra ut til Gold, som øya ble kalt. For den var gold, gold og karrig. Men på fine sommerdager ville det vært en fin plass å kjøre til med båt og bade og gå på oppdagelsesferd. Hvis det ikke hadde vært for Eld. Hun ble kalt Eld, for når solen gikk ned viste skikkelsen hennes seg foran de siste solstrålene. Hun skulle være så stygg, sa folk, en heks, og om hun så på deg, ville du forsvinne i havet og aldri komme opp igjen. Derfor gikk fiskebåtene som dro ut tidlig om morgenen, i en vid bue utenom. Ingen reiste dit, ingen.

Sett fra fastlandet var øya der ute det eneste som skilte himmel og hav. Og stod du og så utover, var det umulig å la være å hvile øynene på den.
Der bodde det to brødre som var alene i verden. Nå ja, alene var de jo slett ikke. For det første bodde de hos en familie, og for det andre er verden full avv mennesker. Men de hadde mistet moren og faren sin i en bilulykke, derfor kjente de seg alene. De var sammen alle dagene til de begynte på skolen. Da kom de i forskjellige klasser, men i friminuttene, ettermiddagene og nettene og morgenene, da var de to. De fanget frosker, så på sommerfugler, fisket, badet, klatret i trær og gjorde ting som unger gjør på landet.

Det hendte at de gikk hver for seg og var melankolske. Da tenkte de at hvis, hvis jeg bare hadde hatt en mor og en far... De lengtet etter varme hender og fortrolige samtaler med sine egne voksne som elsket dem overalt i verden. For det hadde kameratene på skolen, forstod de. Noen som tok deres parti, samme hva. Om de hadde glemt noe, ville mor unnskylde dem for det. Ble de beskyldt for å ha tatt noe, ville faren deres si: Nei, min sønn? Aldri i verden! I de to guttenes verden var det rett eller galt det de gjorde. Det var alt. Ingen gikk i forsvar for dem.